Da brødhuet fikk uniform.

Noen ganger kommer jeg opp i situasjoner der jeg begynner å lure på hvordan i all verden visse personer har klart å oppnå makt, og da prater jeg selvfølgelig om mennesker i uniform. Jeg prater ikke om flykapteinen som har mange års utdannelse, eller om soldaten i førstegangstjeneste. Jeg prater heller ikke om politiet som i det store og hele sikkert gjør en grei jobb. Det er heller ikke såkalte sikkerhetsvakter som skal få høre det av meg i dag, selv om det her sikkert er mange gode historier som godt kan deles. Parkeringsvaktene kan egentlig også få sitt når jeg ført er i gang, men det var nå på en måte ikke de jeg hadde i tankene heller. I dag er det Statens vegvesen som skal under utleveres. Har du noen gang stått i skranken hos Statens vegvesen med lua å hånda og med skjelven stemme lagt fram ditt budskap, og alt du klarer å tenke på i ettertid er: "Hvem i all verden ga det brødhuet der makt?"

Det aller verste er jo da selvfølgelig kvinner som kommer i en eller annen uniform, og da skal hevne seg for alle årene de har vært undertrykt. Kan du tenke deg noe verre en om du er en voksen mann og skal driste deg til å ta ei oppkjøring, og så kommer det ei sur gammal fille i overgangsalderen og skal se om du er flink nok? Det er en tapt sak før den i det hele tatt har begynt. Men nå skal jeg egentlig la sensorene hos Statens vegvesen få være i fred også, for det er absolutt ikke de jeg har planer om å legge meg ut med. Det er "gutta i hallen" som skal få det i dag. Nå er jeg ikke verre en at jeg veit at det er masse bra folk der også, og at de gjør en utrolig god jobb de aller fleste av dem. De står ute langs vegen i all slags vær og luker ut biler og annet utstyr langs vegen som sannsynligvis burde holde seg alle andre steder en nettopp der, i trafikken altså.

Jeg er av typen som hardnakka meiner at biler i Norge skal heises, ha store hjul og dra på alle fire. Den gjennomsnittlige kontrollør hos Statens vegvesen er generelt sett ganske uenig med meg der. På en annen side er jeg også nerd når det gjelder lover og regler, og jeg har på en måte prøvd å holde meg innafor når det gjelder bygging av bil. For noen år siden hadde jeg forvilla meg helt til Brummendal med en bil som for et utrent øye kunne se ut som en krysning av traktor og tanks. Jeg kjørte rundt en sving og ut på ei lang strekke, og helt i enden av strekka så jeg en godt uniformert bil fra tidligere nevnte statlige organ, og en fyr med gul vest som sitter på en fluktstol i skyggen og nyter en kopp kaffe. Helt til han retter blikket i min retning. Kaffekoppen fløy i ei fin bue bakover, han kaster seg opp, løper bort i bilen og finner "slikkepotten" sin, og rekker akkurat å rekke den ut foran meg. Jeg kjører rolig opp ved siden av han, heretter kalt Stuttbakken,jeg ruller ned vinduet, og det første jeg hører er følgende: " Jaja gutten min, dette blir nok avskilting det", hvorpå jeg svarer: Jaja Stuttbakken, vi får nå se på det da." Da starta krigen. Eller, krig var det egentlig ikke, for Stuttbakken var ganske sikker i sin sak, faktisk så sikker at jeg faktisk fikk låne regelboka hans når jeg spurte om det, så mens han var bevæpna med et tåpelig glis og jeg med regelboka begynte vi runden rundt bilen, og det var ikke reint få ting han fant å plukke på. Heldigvis var det omtrent akkurat like mange ting jeg kunne finne igjen i regelboka hans, og etter en ganske lang tid begynte fyren å bli ganske frustrert, for han gikk snart tom for ting å ta meg på. Vi endte til slutt opp med ekstralys (alle som noen gang har kjørt gammal Pajero veit at Japsene var sparsommelige med lys på slutten av 80-tallet), og fyren lyste opp i triumf, for jeg hadde jo alt for høy lysstyrke til sammen. Før jeg begynte å nekte spurte jeg fyren rett ut: "Om du skriver mangellapp på lysa mine, kan jeg reise da?", for nå begynte jeg seriøst å få utrolig dårlig tid. Og joda, Stuttbakken meinte han kunne si seg fornøyd med det, og mangellapp ble det. Dagen etter stakk jeg innom den lokale trafikkstasjonen og viste bilen jeg, med lampene på, og han som hjalp meg da lurte jo selvfølgelig på hvor mange lamper jeg hadde plukka av. Og svaret? Ingen.. 

Jeg har også de siste åra klart å rote meg bort i et par tilhengere som skulle registreres, og det har vist seg å ikke være det enkleste å få til. Den ene saken er foresten bare trist. Det var en tilhenger til traktor som skulle ha ny-godkjenning, og forhandleren forsikra meg om at jeg bare skulle reise til den lokale trafikkstasjonen og vise den der, de hadde godkjent over 100stk før hos sin lokale trafikkstasjon. Plankekjøring tenkte jeg, helt til jeg møtte på Stuttbakken 2. Han sa rett ut at han hadde bestemt seg for at den hengeren ikke kunne godkjennes med de bremsene uansett hvor mye dokumentasjon jeg hadde på at de var bra nok, så da ble det sånn. Frustrert tok jeg selvfølgelig kontakt med forhandleren igjen, og planen ble da å vise den ved en annen trafikkstasjon de pleide å bruke. Men funka det? Neida, de kunne jo selvfølgelig ikke se på den, da den saken lå hos en annen saksbehandler. Da var neste steg å sende klage på vedtaket, og hvem skulle behandle klagen? Det var jo selvfølgelig Stuttbakken 2 det, og den ble blankt avvist. Hva som egentlig skjedde videre i saken veit jeg ikke, for etter dette fikk jeg en ny henger, som ble vist før jeg fikk den. Denne hengeren tok jeg med på en aldri så liten æresrunde på den lokale trafikkstasjonen og peke litt nese til Stuttbakken 2, for han kunne jo uansett ikke gjøre noe med den, det var jo en annen saksbehandler som hadde den saken.

Det var jo ikke den hengeren jeg egentlig skulle skrive om da, det var den andre, en båthenger som ble kjøpt i Tyskland, og kjørt hit på tyske toll-skilter. Her hadde jeg før tilhengeren ble kjøpt vært hos etaten og spurt hva slags dokumentasjon jeg trengte for å få denne på norske skilter, og hadde alt klart den dagen jeg stilte til kontroll. Trodde jeg. Den som møtte meg i døra var Suttbakken 3. Det første som slår meg var at tilhengeren var han lite interessert i å se på. Den skulle riktignok inn i hallen, men om han kasta så mye som et blikk på den tror jeg ikke. Papirbunken derimot, den kasta han seg over, og til sin store skuffelse skulle han oppdage at der var det meste i orden. Etter en stund (faktisk nesten to timer) kom han og spurte om den hadde vært registrert i Tyskland, og jo, den hadde da det, en hel dag faktisk. Det neste han sier er følgende: "Da må jeg ha vognkort del 2". Jeg titta nok litt dumt på han noen sekunder før jeg begynte å forklare at det ble litt vanskelig, da systemet fungerer sånn at man må levere inn del 2 av vognkortet i Tyskland for å kunne få ut sånne toll-skilter som da faktisk satt på tilhengeren. Men der tok jeg visst feil.. og her var Stuttbakken 3 ganske påståelig også, det var det dummeste han noen gang hadde hørt, og hvis ikke jeg kunne vise fram det nevnte dokumentet litt faderlig fort kunne jeg bare glemme å få skilter på den tilhengeren. Nå er jeg av typen som er relativt rolig av meg, og det er det er få som noen gang har hørt meg heve stemmen, men denne fyren klarte jeg jo selvfølgelig å begynne å diskutere med da, og alle som har prøvd å diskutere med et brødhue i uniform veit jo at det er som å prate med en vegg. Dette skulle vise seg å være litt spenning i hverdagen for kollegaene hans også, for snart sto det tre fyrer til i uniform der og diskuterte, og det tok faktisk litt tid før jeg oppdaga at de tre sist ankommende var enige med meg. Det eneste Stuttbakken 3 nå svarte uansett hva det ble argumentert med var: "Det har ikke jeg sett noe skriv på". Da skulle det vise seg at det er jo langt fra alle som er brødhuer, for plutselig forsvant den ene inn på et kontor og laga et skriv han klaska i bordet foran Stuttbakken 3 og ga klar beskjed om at " her har du skriv, nå gir du gutten skilta sine". Hele prosessen som burde tatt 20 minutter passerte 4 timer, men jeg fikk skilt og forlot stedet like blid, jeg hadde faktisk vunnet en diskusjon mot et brødhue i uniform.

Det jeg lurer på er jo hvem i all verden er det som tillater at sånne mennesker får makt? Og hva er det som gir dem en indre glede ved å gjøre ting så utrolig mye mer vanskelig en det egentlig er? Nå skjønner jeg jo at det er vanskelig for noen å takle det at mannen i olabuksa hadde rett, og jeg i uniformen hadde feil, og gir jeg meg nå taper jeg ansikt, men når rett faktisk er rett, så burde det være et krav fra øvrigheta at uniformsmannen også innimellom må klare å innrømme en feil, for det er jo selvfølgelig øvrigheta sin skyld, som faktisk har klart å gi brødhuet makt.

 

KK

2 kommentarer

Nå leste ikke jeg absolutt alt, men har hørt mine historier. Det er en liten del av grunnen til at jeg ikke gidder eller har lyst å ta lappen. Godt skrevet var det i alle fall!

Lise: Nå må du ikke ta dette så seriøst da ;)

Skriv en ny kommentar